Er den norske bistanden bærekraftig?

Ønsket om å bistå/hjelpe er tydelig i det norske folk. Nordmenn har vilje og evne til å åpne lommeboken for å gi en håndstrekning til nødlidende i alle verdenshjørner. Men er bidragene våre politikere gir, på vegne av oss via skattepenger, noen særlig effekt? Er frivillige donasjoner mer målrettet og resultatorientert? 

Hva betyr ordet bærekraftig for bistand? Jeg synes det ordet er en god beskrivelse på et godt mål.
At bistands ressurser/organisasjoner og offentlige ansatte ofte er styrt av mennesker som har en god idelogi og ofte tilhører venstresiden som ikke vil diskutere reell prosjekt økonomi , er intet nytt. Det jeg mener man bør kunne ha en åpne debatt om er :

1)
Kan vi bli bedre på bistand ved å fokusere mer på innovasjon og  bryte bistand tradisjoner?
2)
Skal vi gi fra oss midler uten at det  settes krav til rapportering med konsekvenser ved avvik?
3)
Bistands industrien har selv “tunnelsyn” og er venner med hverandre. Kan kontrollen være habil? 
Er de engasjerte i bistand egentlig klar over at kvalitetskontrollen av kostnader redder liv! 
Dette er en storindustri der deltagerne ikke tenker at når noe koster er det noen som tjener penger!

Når vi f.eks. i 2020 ga bistand til diverse formål på nesten 40 milliarder, så er det en høy skattekronesum pr. norske arbeidstaker. Det frivillige bidraget i tillegg utgjør vel nærmere 20 milliarder. 
Spørsmålet er selvfølgelig om disse pengene kan redegjøres for i form av resultat, dokumentasjon, garanti for at de kommer kun til fordel de det var påtenkt på osv.  Har vi hatt og har god nok kvalitetssikring og rapporteringskrav på dette?
Svaret er absolutt nei! 
Selv om jeg ikke dokumenterer her den påstanden, er det ikke politisk korrekt og fremprovosere slikt svar heller tydeligvis. Dette er er også min oppfattelse basert på fakta opplysninger og selvrefleksjoner. Også basert på konsulentoppgaver og egne opplevelser. At min bror var misjonær i Afrika i mange år kunne ha påvirket mine tanker, vil nok noen tenke. Nei, der har jeg lite info fra. 
Mine refleksjoner var om Verdensbanken og f.eks. FN prosjekter egentlig har noen suksess historier å vise frem ? Hvor var den norske riksrevisjonen/UD kontrollen og hvordan og hvem kontrollerer dem ?
Når er korrupsjon ok?
Hvorfor gir vi bistand direkte til offentlige administrasjoner for enkelte land og ikke direkte til de som trenger det. Har vi sett at statsledere og byråkrater har plutselig dyre biler og lever i velstand mens befolkningen sulter?

Ja, jeg fikk også innsyn i mange forhold hos andre i “bistands miljø/industrien” enn hos egen fantastisk arbeidsgiver , Redd Barna, en gang.  Se attest .
La meg si det med en gang; som seksjonsleder i administrasjonen i Redd Barna i 3 år, kan jeg bekrefte at den organisasjonen virkelig hadde prosjekter som ble øremerket og hadde gode controller funsjoner.
I dag vel 20 år etter heier jeg på dem, og flere andre av de norske frivillige organisasjonene.

Jeg er mer opptatt og bekymret for den internasjonale bistanden Norge bidrar med.
I  våpen industrien finnes det krigsprofitører. Er vi så blåøyde at vi ikke ser at bistand, helse og humanitære oppgaver også er en pengemaskin? Hvilke journalister tør lage en dokumentar om hvem som er aktørene og profitørene her! Jeg kjenner ikke om reguleringer og nye lovendringer i FN  eller politisk styrte endringer fra EU/EØS eller Norge inn mot 2022. Det er jo mye Covid situasjonen har lært oss. 

Jeg er ikke politisk kjent med grunnlag for våre overveldende donasjoner fra Staten Norge. Noen ganger må man jo undres, og det finnes mange sløseri historier,
Kanskje vi skal hjelpe folk der de er fremfor å hente dem til Norge hvis det er mulig?
Kanskje vi skal bli mer bærekraftig og begrense fordelingen basert på nye viktige kriterier?
Kanskje det er de som mener at det gjøres i dag. Jeg ønsker meg en tverrfaglig debatt, da jeg er overbevist at selv om Nordmenn er rike, så er vi ikke verdensmestre og ofte dessverre litt naive. 
Skal skattepenge bistand kun gis til norske organisasjoner som har meget høy grad av kontroller funksjoner med god resultat rapportering og anti korrupsjons policy ? 
Når ansees det som “ikke korrupsjon” når noen får fordeler av bevilgninger her hjemme og i global næringsliv? Hvem er hvem og hvem har relasjoner med hvem?
Til Debatt ?! 
Er du provosert? Mener du at jeg har et syn (altså ikke tunnelsyn) som bidrar til at jeg med dette utestenger meg selv fra nye konsulentoppdrag for bistands næringen, byråkrati og frivillige organisasjoner? 
Vel ,jeg er alltid kreativ vinn-vinn tenkende og opptatt av samfunn – og sosial innovasjon og bærekraft også i bistand. Fordelen av å ha kompetanse og reflektert tanke fra alle sider av forhandlingsbordet (les organisasjon og resultat profitt logistikk) vil i alle fall ikke gitt dårligere vilkår for organisasjonen og de nødende. Politikken overlater jeg til andre.

Tilbake til bærekraft spørsmålet. 
Jeg drar et eksempel som sikkert er brennbart for debatt på et tema mange er engasjert i: 

Palestina tilfelle – ingen område i verden mottar mer bistand pr. innbygger enn Palestina.
På 90 tallet sto Norge også i spissen for den såkalte “Oslo avtalen/prosessen” som skulle danne grunnlaget for et veikart  for fred og en palestinsk stat. I dag vet vi at det var bortimot fullstendig mislykket.
På tross av det, har ikke pengestrømmene fra Norge stoppet!
Norge, slik jeg oppfatter, leder også organiseringer og giverlandsgrupper og betaler vel minst 600 millioner i året for slikt. Hva disse pengene benyttes til,  og om “terror menneskene” også mottar noe, er relevant spørsmål. Palestinske selvstyre myndigheter har blitt beskyld for å betale penger til f.eks. familiene til terrorister som har mistet livet. Dersom dette er korrekt, bryter vel Norge med flere prinsipper og grunnlov,
Det store poenget er hvordan det norske folks penger rettferdiggjør bærekraften av slik giver vilje uten en gang å se  offentlig åpenhet, diskusjon og evaluering av bistanden. 

Poenget mitt er at vi må ha en mer åpen transperant bistands politikk. 
Mye i bistand og internasjonalisering har blitt mer som et kameraderi.
Hadde jeg jobbet med dette, hadde jeg også fått tunnelsyn og blitt preget. 
De med gode meninger og idelogi, vil ikke tenke på kostander  eller endringer av det de er vant til å forholde seg til, men det er det som kan være problemet!
Selv om alle forstår at utenriks poltikk har mange sider, så mener jeg at vi bør kreve en bedre bistands politikk som gir mer for pengene og mer bærekraftige resultater.
Husk, vi har ikke ryddet opp i egen fattigdom og korrupsjon i Norge!
Dette er ikke ukjent for verken U-land eller internasjonale organisasjoner, men de er selvfølgelig glad i pengene våres!

Mer kritisk i bistanden kanskje kan bli en trend!   Hva mener du?