Dagens europeiske politikere?
Å ja, dagens europeiske politikere – de er som skuespillere i et teaterstykke ingen har bedt om å se, men som vi likevel tvinges til å bivåne. Og hvilken forestilling det er! En farse der folkets ombud har blitt ombudenes folk, og velgerne er redusert til en forsamling av perifere statistroller – de som står bakerst på scenen, vifter med armene og roper “hei, hva med oss?” mens hovedrollene smiler bredt til hverandre og nikker anerkjennende til publikums høflige applaus.
Scenen er satt i Brussel – den største scenen av dem alle, selvfølgelig, med snirklete korridorer og fløyelsbelagte møterom der politikerne, som i en god episode av Yes, Minister, konkurrerer om å levere de mest innviklede formuleringene uten å si noe som helst. Deres største kunst er å snakke så lenge og så omstendelig at selv om du lytter iherdig, ender du opp med å undre deg om hva i all verden som faktisk ble sagt. Men du klapper likevel, for det er det som forventes.
Men la oss gå litt nærmere inn på våre kjære europeiske politikere. Ta for eksempel den karismatiske presidenten i en tilfeldig europeisk kommisjon – vi trenger ikke nevne navn, alle kjenner én. Denne typen er som et blendende eksempel på hvordan man kan snakke i timesvis om grønne skoger, blå himmel, bærekraft og solidaritet, alt mens man pent og pyntelig ignorerer at man nettopp har godkjent et enormt subsidieprosjekt for en ikke-så-miljøvennlig industri i Øst-Europa. Ja, det kalles “balansering av interesser”. Folkets interesse, derimot, har visst forsvunnet et sted mellom lobbyistens middagsselskap og det årlige møtet med de andre verdenslederne på et eksklusivt kursted i Sveits.
Så har vi den nasjonale politiker – en av de som sender årlige julebrev med budskap om hvor bra landet styrer seg selv. Tenk deg en statsminister, eller kanskje en finansminister, som alltid virker uvanlig opptatt når det er valgkamp, men plutselig finner tid til både gravemaskiner og sakseklipping i småbyene når valgurnene skal fylles. “Her har vi skapt jobber!” sier de stolt, mens de hastig kaster et nytt vedtak under teppet som sparer noen rike venner for beskatning. Folkets behov? Joda, det ble notert, men vi måtte bare gjøre noen små “prioriteringer”.
Og så er det selvfølgelig EU-parlamentet – den ultimate dansesalen der alle beveger seg i et finurlig mønster ingen helt forstår, men der man for enhver pris må unngå å tråkke på noens tær. Eller for den saks skyld, å tråkke for hardt på noen meninger. Her hersker byråkratiet som en allmektig dirigent. Alt er mulig, så lenge det kan forklares med en tretti siders byråkratisk notis. Er en ny lov uforståelig for folk flest? Perfekt! Det betyr at den fungerer akkurat som den skal.
Velgerne? Jo, de blir nok husket til tider. Men helst under en krise – eller når de tilfeldigvis går i tog i gatene utenfor vinduene. Da kommer politikerne ut i sitt fineste dressantrekk, nikker alvorlig og lover handling – så snart de har opprettet en komité for å utrede situasjonen. Det kan ta noen år, men “bedre å være grundig enn forhastet”, som de liker å si.
Alt dette minner uunngåelig om de beste øyeblikkene fra Yes, Minister, der politikeren alltid virker å være i ferd med å miste kontrollen, men likevel, på mirakuløst vis, aldri egentlig gjør det. For mens folkets stemme kanskje er svak, byråkratiets visdom er evig. Resultatet er at selv om det kan virke som kaos, er det en velkalkulert balanse som opprettholdes – vel å merke mellom politikernes egeninteresse, lobbyistenes ønsker og det å holde velgerne akkurat fornøyde nok til å ikke starte en ny revolusjon.
Så hva gjør vi, kjære venner? Vi fortsetter å stemme, nikker høflig til deres taler, og klør oss i hodet over de evinnelige kompromissene. For i det store europeiske skuespillet er det bare én ting som er sikkert: scenen vil alltid være full av aktører, men det er ikke alltid folkets applaus de spiller for.